De siste ukene er det kommet fram at russiske droner og jagerfly ved en rekke anledninger har tatt seg til rette i luftrommet over nabostater. Dronene som ble skutt ned i Polen for noen uker siden, er ett eksempel. Dronene som forstyrret og stanset flytrafikken over Københavns lufthavn på Kastrup mandag kveld, et annet. Danske myndigheter er helt klare på at russiske interesser står bak forstyrrelsene, mens det er noe mer uklart hva som var årsak til driftsforstyrrelsene ved Oslo lufthavn på samme tidspunkt. I forlengelsen av dette har Norges statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) likevel bekreftet at det i år er registrert tre krenkelser av norsk luftrom.

Selv om Russland nekter for alt og selv om det må tas høyde for at enkelte av hendelsene kan skyldes feilnavigering, misforståelser eller andre uforutsette omstendigheter, er mønsteret tydelig: Russland leker ikke med ilden, de holder på med en form for bevisst krigføring. Det kan ikke kalles en lek.

Russlands krenkelser av nabolandenes luftrom er mer enn en farlig lek med ilden.

Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Eriksen Søreide (H), skriver i en pressemelding at russerne nå bruker både militære og sivile virkemidler for å provosere og skape usikkerhet og uro. Hun ser på dette som en bekreftelse på at de nå tester om samholdet blant Nato-landene er sterkt nok. Søreide ber om at Norge og Nato styrker beredskapen og øker tempoet i opptrappingen av forsvarsevnen.

Søreide er omtrent på regjeringens – og resten av Natos – linje i denne Ssaken. Tirsdag kom til og med USAs president Donald Trump med et uvant utfall mot Russland. Også han begynner å bli trøtt av de evige provokasjonene og den brutale krigføringen fra Russlands president, Vladimir Putin. Norge har gitt tydelig beskjed til Russland om at krenkelsene er uholdbare. Det er også all grunn til å tro det ikke bare er hendelige uhell når digital infrastruktur angripes eller GPS-signaler i Finnmark forstyrres. Alt dette er både uholdbart, ondsinnet og angrep på internasjonal stabilitet.

Det siste vet vi jo at Russland ikke lenger er interessert i. Spørsmålet – og det store dilemmaet – blir derfor om, når og hvordan Nato skal svare med mer enn å «reagere kraftig». Risikoen for at det kan utarte til væpnet konflikt er ikke borte, men må unngås. Fortsatt må det gå an å tro på at andre former for press, både av verbal og økonomisk karakter, vil virke etter hvert. I den sammenheng er det positivt at til og med Donald Trump er gått lei av Vladimir Putins forkastelige provokasjoner. ■